Lov om anlæg av taugbaner og løipestrenger av 14. juni 1912 nr. 1 (taubaneloven) regulerer taubaner og er forvaltningsmessig underlagt Samferdselsdepartementet. Det samme gjelder for kabelbaner, som er regulert i jernbaneloven av 11. juni 1993 nr. 100 (jernbaneloven). Sektoren tau- og kabelbaner omfatter baner for både person- og godstransport, inkludert skitau, skitrekk og svevebaner. Fløybanen og Ulriksbanen i Bergen samt Fjellheisen i Tromsø er eksempler på anlegg som inngår i kategorien. Samferdselsdepartementets ansvarsoppgaver med tau- og kabelbaner blir i stor grad ivaretatt av Taubanetilsynet, som er en del av Det Norske Veritas (DNV). Taubanetilsynets pålagte oppgaver framgår av avtale av 1988 mellom Samferdselsdepartementet og DNV. Dagens tilsynsordning har bestått siden 1977 uten større organisatoriske endringer. I 1995 utførte konsulentfirmaet Ernst & Young, på oppdrag fra Samferdselsdepartementet, en gjennomgang av Taubanetilsynet1. Bakgrunnen for oppdraget var blant annet at Norske Skiheisers Forening reiste spørsmål om Taubanetilsynet fungerte tilfredsstillende med hensyn til å ivareta sikkerheten, om tilsynet hadde en tilfredsstillende organisering og om kostnadsnivået var riktig. Ernst & Young påpeker flere forbedringspunkter i organiseringen av Taubanetilsynet og la fram forslag til endringer. Av ulike årsaker er få av disse endringene foretatt. En av grunnene til at organiseringen fortsatt er den samme, er at det gjennom årene har vært diskutert mellom berørte departementer (Samferdselsdepartementet, Kommunalog regionaldepartementet, Justisdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet/Fornyingsdepartementet) å overføre departementsansvaret for taubaner.