Three pre-cracked concrete beams prepared with different binders were investigated after 25 years’ marine exposure at the field station Sandnessjøen, Norway. The concrete beams were investigated with respect to the impact of cracks on ingress and reinforcement corrosion. Furthermore, the impact of binder type and exposure (atmospheric, tidal, submerged) on the self-healing ability of cracks was investigated. Deeper chloride ingress was observed at cracks; however, minor corrosion was only found at two cracks in the tidal zone. Severe pitting corrosion was found at spacers. There was no impact of the binder type on the extent of self-healing and the composition of the self-healing products. The main mechanism of self-healing appeared to be precipitation of magnesium and calcium rich phases.

Tre opprissede betongbjelker støpt med forskjellige bindemiddelsammensetninger ble undersøkt etter 25 års marin eksponering ved feltstasjon Sandnessjøen. Betongbjelkene ble undersøkt med tanke på effekten av riss på inntrengning av sjøvann (klorider, sulfat) og armeringskorrosjon. I tillegg ble selv-reparasjon av riss undersøkt med tanke på effekt av bindemiddelsammensetning og eksponeringssone (atmosfærisk, tidevann, neddykket). Dypere kloridinntrengning ble observert ved riss; men samtidig ble det funnet lite korrosjon ved riss. Betydelig korrosjon (groptæring) ble kun funnet lokalisert ved armeringsstoler. Evnen til selvreparasjon av riss gjennom utfelling av kalsium- og magnesiumrike mineraler ble funnet å være uavhengig av bindemiddelsammensetning.