Vi har undersøkt hvordan areal ble håndtert i forhandlinger om byvekstavtaler. Alle valgte å legge regional eller interkommunal plan til grunn for arealutvikling i avtalene, og avtalene fikk i prinsippet ingen direkte innflytelse på arealplanleggingen. Viktige spørsmål dreide seg om hvordan oppnå enighet om fremtidig utbyggingsmønster som bidrar til nullvekstmålet, og sikre at dette følges opp i tråd med plan- og bygningsloven. Et viktig innspill er at kommunene må gis og ta større ansvar for å utvikle visjoner, mål og løsninger som både bidrar til nullvekstmålet og til å ivareta viktige hensyn for kommunene. Utvikling av visjoner og løsninger for byområdet kan skje gjennom regional eller interkommunal plan. Kunnskap er en nøkkelfaktor. Staten har kun svake sanksjonsmidler. Avtaleverket og styringsstrukturene bør forenkles, tilpasses og beskrives. Kommunene bør møte bedre forberedt før forhandlingene. Kommunene var kritiske til at staten selv handler på måter som gjør det vanskelig å nå nullvekstmålet.

We studied how land use was handled in urban growth agreement negotiations. All chose to use the regional or inter-municipal plan as basis in the agreements, and the agreements got no direct influence on the land use planning. Important questions concerned how to reach agreement on future development patterns that contribute to the zero-growth objective and ensure that this is followed up in line with the Planning and Building Act. An important input is that the municipalities must be given and take greater responsibility for developing visions, goals and solutions that both contribute to the zero-growth objective and to safeguard important issues for the municipalities. Knowledge is a key factor. The state has only weak sanctions available. The agreements and the steering systems should be simplified, adapted and described. A criticism was that the state itself acts in ways that reduce the chances to achieve the zero-growth objective.